Investeringsstrategi

Valutareservene er i dag delt inn i tre porteføljer: petrobufferporteføljen, pengemarkedsporteføljen og den langsiktige porteføljen.

Pengemarkedsporteføljen forvaltes av Norges Bank Pengepolitikk (PPO), og skal dekke mindre intervensjoner, samt kortsiktige likviditetsbehov knyttet til transaksjoner mot det internasjonale Pengefondet (IMF).

Petrobufferporteføljen forvaltes av NBIM, og er et virkemiddel for å begrense samlede transaksjonskostnader for staten og Norges Bank ved tilførsel av kapital til Statens pensjonsfond utland (SPU). Det statlige selskapet som er opprettet for forvaltning av SDØE, Petoro AS, overfører det meste av sine valutainntekter til petrobufferporteføljen. Ved hvert månedsskifte overføres et beløp videre fra denne porteføljen til SPU, etter anvisning fra Finansdepartementet. Hvis beløpet overført fra SDØE ikke er tilstrekkelig, dekkes det resterende valutabehovet ved at Norges Bank kjøper valuta i markedet.

Nedenfor beskrives investeringsstrategien til den langsiktige porteføljen, som er den største av de tre delporteføljene. Den langsiktige porteføljen forvaltes av NBIM.

Investeringsstrategi for den langsiktige porteføljen

Valutareservene er forholdsvis store relativt til bankens behov.  Eier har også relativt høy risikobærende evne. Dette tilsier at banken som eier kan ha en lang investeringshorisont på forvaltningen av midlene. En av erfaringene fra finanskrisen var imidlertid at behovet for internasjonal likviditet i gjennomføringen av sentralbankoppgavene kan være høyere enn hva som tidligere var blitt lagt til grunn. Porteføljen forvaltes på denne bakgrunn med utgangspunk i en langsiktig investeringsstrategi med en forholdsvis høy likviditetsgrad.

Høy likviditetsgrad

En investering vurderes som svært likvid dersom den, innenfor en gitt tidsramme i perioder med betydelig stress i finansmarkedene, kostnadsfritt kan konverteres til kontanter i en forhåndsdefinert valuta.

I tabellen nedenfor har vi vurdert ulike aktivaklasser i forhold til tre kriterier; forskjellen mellom kjøps- og salgskurser i en stresset situasjon (Spread), sannsynligheten for at det i det hele tatt er mulig å foreta handler i en stresset situasjon (Marked) og hvordan verdien på den aktuelle tilgangen må forventes å utvikle seg i en periode med stress i finansmarkedene (Verdi). På grunnlag av dette gis en vurdering av aktivaklassens likviditetskvalitet.

 
Statsobligasjoner er den aktivaklassen som har høyest likviditetskvalitet. Behovet for høy likviditetsgrad i porteføljen oppnås ved å ha en tilstrekkelig andel av porteføljen plassert i denne aktivaklassen.

Langsiktig innretning

Den langsiktige innretningen på forvaltningen av porteføljen kommer i første rekke til uttrykk gjennom valg av aksjeandel. Valget av en aksjeandel på 40 hviler på følgende antagelser:

•  Aksjer har en forventet avkastning som er høyere enn obligasjoner
  
  Så lenge utstederne av rentebærende papirer er solvente, vil de som eier papirene motta en fast kontantstrøm fra låntakerne. Aksjer gir ingen fast avkastning. Både långivere, ansatte og leverandører har rett til å få dekket sine fordringer før aksjeeiere mottar noe. For at aksjer skal være et interessant investeringsalternativ, må denne høyere risikoen for investorene motsvares av en høyere forventet avkastning enn på rentepapirer. Denne antagelsen bekreftes av historisk avkastning i det globale kapitalmarkedet over de siste hundre år.
  
• Selv en verdipapirportefølje med lavest mulig forventet volatilitet vil inneholde en viss andel aksjer
  
  Selv om aksjer må forventes å større kursvariasjoner enn rentepapirer, betyr ikke det nødvendigvis at porteføljen med lavest forventet variasjon i verdi kun inneholder rentepapirer. Beregninger gjort av Norges Bank viser at en portefølje med lavest volatilitet over 5-års horisonter inneholder rundt 10 prosent aksjer, men med svært liten økning i volatiliteten opp til om lag 20 prosent aksjeandel.

Valget av en aksjeandel på 40 prosent er hovedstyrets skjønnsmessige avveining mellom forventet (mer)avkastning og risiko. En aksjeandel på 40 prosent er altså noe høyere enn hva en minimumsrisikoportefølje impliserer. Hovedstyret har valgt å øke forventet avkastning mot å akseptere at risikoen for svak eller negativ avkastning stiger noe.

 For å sikre en tilnærmet fast aktivaallokering over tid er det etablert et rebalanseringsregime som innebærer at det foretas en automatisk rebalansering dersom aksjeandelen avviker mer enn +/- fem prosentpoeng fra fastsatt aksjeandel. 5 prosentpoeng gir en tilfredsstillende avveining mellom hensynet til å begrense antallet rebalanseringer og dermed transaksjonskostnadene og hensynet til å ivareta langsiktigheten i investeringsstrategien.

Referanseporteføljen for den langsiktige porteføljen

Fordelingen mellom statsobligasjoner og aksjer i referanseporteføljen for den langsiktige porteføljen er 60/40. Referanseporteføljer for respektive aktivaklasser er redegjort for nedenfor.

Renteinstrumenter

I referanseporteføljen for renteinstrumenter inngår stats- og statsgaranterte obligasjoner innenfor hovedgruppen ”Treasury” og undergruppene ”Supranationals” og ”Sovereign(1” , i henhold til liste over godkjente utstedere fastsatt i relevant investeringsmandat til NBIMs leder.

 I fastsettelsen av valutasammensettingen av referanseporteføljen er hensynet til diversifisering av valutarisiko i porteføljen veid opp mot hvilke valuta et fremtidig intervensjonsbehov vil kunne oppstå i. En portefølje bestående av et begrenset antall valutaer med et relativt sterkt innslag av amerikanske dollar er funnet å representere den beste avveiningen. Valutafordelingen ligger nær opp mot den sammensettingen av IMFs trekkrettigheter (SDR) med 45 prosent amerikanske dollar, 35 prosent euro, 10 prosent britiske pund og 10 prosent japanske yen. Den strategiske valutafordelingen og listen over godkjente utstedere vil bli vurdert årlig i forbindelse med gjennomgangen av relevant investeringsmandat til NBIMs leder.

Aksjer

 Referanseporteføljen for aksjer er en markedsvektet skattejustert FTSE All-Cap Developed Market.

 Fremvoksende økonomier inngår ikke som en del av referanseporteføljen siden valuta i disse markedene ofte ikke vil være konvertibel. Det vurderes som lite hensiktsmessig å plassere deler av valutareservene i en ikke-konvertibel valuta.

Forvaltning av den langsiktige porteføljen

Den langsiktige porteføljen forvaltes av NBIM. Formålet med forvaltningen er å maksimere den langsiktige avkastningen innenfor de begrensninger som følger av målet om å sikre en tilstrekkelig likviditet i valutareservene.

 Hovedstyrets grense for markedsrisiko i forvaltningen av den langsiktige porteføljen er basert på risikomålet forventet relativ volatilitet. Den langsiktige porteføljen skal forvaltes med sikte på at relativ volatilitet ikke skal overstige 100 basispunkter under normale markedsforhold. For å sikre en tilstrekkelig likviditet i obligasjonsinvesteringene stiller også mandatet krav om høy grad av samsvar mellom faktisk obligasjonsportefølje og referanseportefølje på utstedernivå.

  (1 Slik disse fremgår av Barclays Capital Global Aggregate Bond Index (BGA).