2012:
Finansdepartementet annonserer planer om å gradvis redusered andelen europeiske beholdninger til cirka 40 prosent av fondet, og øke investeringer i fremvoksende økonomier til 10 prosent.
2011:
Fondet gjør sin første eiendomsinvestering.
2010:
Finansdepartementet gir fondet et mandat for eiendomsinvesteringer. Disse investeringene skal erstatte noen av investeringene i obligasjoner.
2009:
Fondets etiske retningslinjer blir evaluert, og det blir fastsatt nye tiltak som har virkning fra 2010. I juni oppnår fondet en aksjeandel på 60 prosent. Fondet har en rekordhøy årlig avkastning på 25,6 prosent.
2008:
Finansdepartementet bestemmer at opptil 5 prosent av fondet på lengre sikt skal investeres i eiendom. Samtidig blir flere fremvoksende økonomier inkludert i referanseporteføljen. Den internasjonale finanskrisen bidrar til at fondet får en avkastning på -23,3 prosent i 2008.
2007:
Finansdepartementet vedtar å øke fondets aksjeandel fra 40 til 60 prosent. Aksjer i små selskaper blir inkludert i referanseporteføljen. Økningen i aksjeandelen starter umiddelbart.
2006:
Statens petroleumsfond skifter navn til Statens pensjonsfond utland.
2004:
Det fastsettes etiske retningslinjer for fondet.
2002:
Obligasjoner som er utstedt av private aktører, blir inkludert i referanseporteføljen.
2000–2008:
Fondet vokser langt raskere enn tidligere anslått på grunn av store overføringer fra Finansdepartementet, etter at oljeprisen har steget kraftig.
2000:
Fem fremvoksende økonomier er inkludert i fondets referanseindeks for aksjer.
1998:
Norges Bank Investment Management (NBIM), en avdeling i Norges Bank, etableres 1. januar for å forvalte fondet på vegne av Finansdepartementet. I løpet av første halvår blir 40 prosent av fondet plassert i aksjer.
1997:
Fondet er utelukkende investert i utenlandske statsobligasjoner. Stortinget vedtar å investere 40 prosent i aksjer.
1996:
Fondet får sin første overføring av kapital fra Finansdepartementet. Pengene investeres på samme måte som sentralbankens valutareserver. Det innebærer at alt skal investeres utenfor Norge.
1990:
Stortinget vedtar loven om Statens petroleumsfond. Målsetningen er å overføre statens inntekter fra olje- og gassektoren til fondet. Formålet med fondet er å støtte statens langsiktige forvaltning av petroleumsformuen.
1983:
Tempoutvalget under ledelse av Hermod Skånland foreslår i en norsk offentlig utredning (NOU 1983:27) å etablere et fond hvor staten kan spare de temporært store inntektene fra petroleumssektoren og begrense seg til å bruke realavkastningen.
1974:
Finansdepartementet legger frem Stortingsmelding nr. 25 (1973-74): Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn. Den drøfter hvordan den norske oljeformuen bør brukes.
1969:
Norges første oljefelt, Ekofisk, oppdages i Nordsjøen. Produksjonen herfra starter i 1971.
